Etter det plutselige tapet av sin unge datter Ava på grunn av meningitt, tilbrakte Grace tre år i en tilstand av stillstand; traumet hennes var preget av en «tom vegg» i minnene, der et siste farvel egentlig skulle ha vært. For å unnslippe de kvelende minnene om sorgen flyttet Grace og ektemannen John med den overlevende tvillingen Lily til en ny by for å starte på nytt. Men den skjøre freden de hadde bygget opp, ble rystet på Lilys første skoledag, da en lærer feilaktig gratulerte Grace med hvor godt «begge» døtrene hennes gjorde det. Denne tilfeldige kommentaren førte Grace til et klasserom hvor hun fikk øye på Bella – et barn som var det bokstavelige speilbildet av datteren hun hadde begravet for år siden.
Synet av Bella utløste et fysisk sammenbrudd hos Grace, da hun var overbevist om at barnet egentlig var Ava. Til tross for Johns rolige forsikringer om at Graces minner fra begravelsen var forvrengt av sterke medisiner og traumet, kunne Grace ikke forene de «uhyggelige» likhetene mellom Bella og Lily med virkeligheten. Situasjonen tvang til en vanskelig konfrontasjon med Bellas foreldre, Daniel og Susan, som forståelig nok var defensive, men likevel empatiske overfor Graces tapshistorie. For å få klarhet og hindre at Grace fortsatte å synke inn i en tilstand av «selvoppløsning», gikk John og Bellas foreldre med på en endelig DNA-test for å gi den avslutningen som logikken alene ikke kunne frembringe.
De seks dagene med venting på resultatene var for Grace en periode med smertefull tvil, hvor hun stilte spørsmål ved påliteligheten av sine egne morsinstinkter. Da konvolutten endelig kom, var resultatene ubestridelige: Bella var ikke Ava. Det negative resultatet utløste et to timer langt gråtbrudd – ikke bare på grunn av skuffelsen over å miste Ava på nytt, men også av en massiv lettelse over endelig å ha en «sort på hvitt»-begrensning for sorgen sin. Testen bekreftet at Bella rett og slett var en biologisk tilfeldighet – en fremmed som tilfeldigvis delte ansiktstrekk med et spøkelse.
Denne vitenskapelige bekreftelsen ga det «farvel» som Grace hadde blitt nektet midt i tåken under begravelsen for tre år siden. Ved å se bevisene skrevet foran seg, kunne Grace avslutte søken etter sitt tapte barn i enhver menneskemengde og endelig akseptere tapets endelighet. Oppdagelsen av Bella fungerte, i stedet for som et mørkt mysterium eller en overnaturlig gjenkomst, som en psykologisk katalysator som gjorde det mulig for Grace å bearbeide traumet sitt. Hun innså at sinnet hennes hadde lett etter en måte å fylle tomrommet datteren hadde etterlatt, og DNA-testen fungerte som den siste ankerfesten hun trengte for å forbli forankret i virkeligheten.
En uke senere sto Grace ved skolens porter og så på hvordan Lily og Bella lekte sammen; deres identiske krøller og like latter var ikke lenger en kilde til smerte. De to jentene ble raskt venner, uten å være klar over den tunge følelsesmessige byrden som likheten deres nesten hadde påført dem. Da Grace så dem forsvinne inn i skolebygningen, kjente hun hvordan «steinen i brystet» endelig ble lettere. Hun aksepterte at hun ikke kunne få datteren sin tilbake, men hadde oppnådd den nødvendige klarheten for å se fremover – med vissheten om at helbredelse noen ganger krever at man konfronterer de umuligste håpene før man kan legge dem til hvile.